Livets slutt

Etikk ved livets slutt er etter min mening “indrefileten” i den kliniske etikken, og det er et tema jeg ofte underviser om, både ute i helsetjenesten, på medisinstudiet og på vårt etter- og videreutdanningsemne SME4210. Moderne medisin har gjort det nødvendig at vi ofte må stille oss spørsmålet om “nok er nok”, og om vi står i fare for å overbehandle pasienter når livet nærmer seg slutten. Det motsatte problemet – underbehandling – er like ille, men overbehandling forekommer hyppigere. Hvorfor?

Aktiv dødshjelp er et tema som opptar meg sterkt her. Jeg mener det finnes klare og viktige grenseoppganger i dette feltet – begrensning av livsforlengende behandling er for eksempel noe helt, helt annet enn aktiv dødshjelp: Les “Medical murder in Belgium and the Netherlands” (skrevet sammen med Lars Johan Materstvedt, publisert i Journal of Medical Ethics). Jeg har utført det jeg mener er den mest presise befolkningsundersøkelsen om holdninger til aktiv dødshjelp: “Attitudes towards assisted dying are influenced by question wording and order: a survey experiment” (BMC Medical Ethics). Selv er jeg kritisk til innføring av aktiv dødshjelp, og har argumentert for hvorfor i min bok.